Tilslørt ekstremsport!

I løpet av de siste dagene har jeg foretatt noen oppklarende erfaringer. Jeg har rett og slett avdekket skjulte sider ved en sport, nemlig sykkelsporten. Jeg burde jo ha skjønt det, at all sykling går inn under ekstremsport! Det har bare tatt litt tid for meg å finne ut av det.

 

Jeg har registrert at i ishockey pakker spillerne hver minste kroppsdel inn i sikker emballasje. ?Lurt! Tenk også på hendene til en bokser! Bare fordi han eller hun skal knuffe litt på en motstander er hendene tullet inn i en vott på størrelse med en middels stor skinnsalong! ? Og dette er for en grunn! Uten sikkerhetsutstyr vil både ishockeyspilleren og bokseren si ja takk til kroppsmassasje av det voldelige slaget!

 

Nå kommer jeg til syklinga! De fleste starter sin sykkelkarriere på tre hjul for så å gå over til å sykle på to hjul assistert av to ekstrahjul. Det er også for en grunn!! Denne balanseringa på sykkelreskapen har jeg skjønt er farlige saker (selv om jeg er veldig flink til å bruke hjelm)!

 

Søndag la jeg ut på sykkeltur på racersykkelen min. Den er uten støttehjul, men har ekstremt tynne dekk. Disse dekkene trenger asfalt under seg. Det fikk de. Jeg er ganske fornuftig, derfor sykla jeg på en veg som ikke er så trafikkert? til vanlig. Ferietid er bobiltid. Enkelte som kjører bobil burde aldri fått lov til å sette den late kroppen sin inn i et slikt kjøretøy! Etter gjentatt fare for kroppskontakt med slike doninger var humøret på bunn. Racersykkelen ligger nå an til å bli elegant geleidet inn på finn.no.

 

Mandag var en ny dag med nye (u-)muligheter. For å unngå trafikken tenkte jeg at skogen var et fint sted å sykle. Med lånt sykkel og støle bein fra dagen før bar det i veg. Det gikk ganske fint og terrenget var variert. Selvtilliten vokste og hjulene rullet gradvis litt fortere. Det var bare det at når jeg kom på at jeg syntes det ble litt skummelt og fant på at jeg burde bremse, var jeg nedi ei dump. Da var det dumt å bruke bremsen på forhjulet (skjønte jeg i ettertid)! Det er veldig bra å bruke hjelm, men i dette tilfellet var hodet den enste kroppsdelen som ikke ble bakt godt inn i grushelvettet. Jeg hadde nok hatt god nytte av utstyrssupplement fra en ishockeyspiller og en bokser! Jeg er heldigvis like hel hvis en ser bort fra noen skrubbsår på knær og skulder, og bein noen som er så blå at de bør unngå offentligheten ei god stund framover. Jeg må også tåle mørbanka armer og noen vonde ribbein. Det går over (men det er da vel lov til å være litt utålmodig??).

 

Jeg var ikke klar over at sykling (også på mitt nivå) var ekstremsport! Opplevelsen jeg sitter igjen med er at jeg har stilt til førerprøver to dager på rad og strøket begge gangene! - Lurer på om jeg må begynne med støttehjul igjen? Eller tre hjul (? la oss si fire for å være sikker)? Finnes det veltebøyle for sykkel? Mer sikkerhetsutstyr? Eller er det rett og slett tryggest med sykling på en ergometersykkel kombinert med naturskjønneomgivelser på DVD? Itteveitje!

 

Marit :-)

 

Jeg veit om et sted...

Jeg veit om et sted...

...der vinden ikke blåser mindre, men kanskje litt snillere.
...der skigarden ikke varer noe lengre, men står så høytidelig rett og smiler blidt.
...der graset riktignok ikke er grønnere, men heller ikke mindre grønt.
...der vegen svinger seg hit og dit, men føles ganske så rett.
...der oppoverbakken er bratt, men gir deg en hjelpende hånd og får deg opp.
...der sommeren klør, men myggen tar frikvelder og knotten har gitt opp.
...der jeg trår på kjente stier og føler det fritt.
...der hjertet mitt varmes, og gir misfargede dager sin glød.

Om det bare finnes et slikt sted...? -Itteveitje ;-)


Et liv i boden...

I et hjem er det som oftest kjøkken og stue som får mest fokus når det gjelder dekorering. Det er i de rommene jeg har trodd at besøkende får et inntrykk av hvem jeg er. Har nå funnet ut at det er helt, helt feil! Det er i et helt annet rom i huset det fortelles mer om meg, nemlig BODEN! Det er der du virkelig får et nyansert bilde av hvem jeg er og hva jeg har gjort hittil i mitt liv. Etter et par timer med rydding i en av bodene mine, kjentes i alle fall skrotten min ut som om den hadde kjørt en berg og dalbane med en betydelig avstand mellom topp- og bunnpunkt! På tivoli ville jeg ha blitt kvalm og delt rikelig av mageinnholdet av en slik reise, mens denne formen for karusell ga helt andre utslag, -en lapskaus av følelser.

På toppen av berg- og dalbanen fant jeg blant annet:
- Lykke: ting som får meg til å smile og som vekker gode minner.
- Glede: ting som minner om hyggelige stunder, en spesiell situasjon eller et lystig lag.
- Stolthet: ting som minner meg om det jeg har oppnådd.
- Humor: ting som fortsatt får meg til å le enten det har gått få elller mange år.

Da berg- og dalbanen plutselig forlot topppunktet og satte utfor de bratte bakkene fant jeg:
- Vemod: ting fra en tid som jeg ikke kan få tilbake fordi åra tar oss til stadig nye steder.
- Sorg: ting som minner om noe eller noen som har blitt borte.
- Sinne: ting som minner meg om hendelser jeg skulle ha vært for uten, over å ha blitt såret eller der jeg har gitt tapt.
- Tristhet: ting som minner om noe som ikke gikk slik det skulle.
- Fortvilethet: ting som minner om det vi ikke rår over og det som plutselig tar en annen vei.
- Redsel: ting som vitner om mine innerste tanker,min frykt og svakhet.

Timene i boden kjentes ut som en hard mental treningsøkt. Jeg ble litt overrasket over det hele og lurte litt på hvorfor akkurat boden skulle gi meg slik hodebry. Etter å ha grunnet litt på det og fått det hele litt på avstand, så jeg det hele litt klarere. De tingene vi sparer på, er minner vi ikke vil glemme. Nettopp de tingene er symbol for de følelsene som har formet livet vårt. Det var akkurat det jeg oppdaget da jeg rote-ryddet i boden: -Det er her livet mitt er! - Ikke i stua eller på kjøkkenet. De rommene er bare et utrykk for hvem jeg vil bli oppfattet som akkurat nå og har ingenting med min historie og den egentlige og helhetlige meg. Jeg lærte mye om meg sjøl den dagen!

Hvis noen skulle lure på det: -Joda, jeg kvittet meg med en del ting! Det var spor fra den dypeste dalen...and it feels goooood!

Kanskje flere burde sjekke boden (eller skuffer og skap for den del...) for å finne ut hvem de er?      - Itteveitje! ;-)

 

Marit :-)



 

Å tråkke på draget eller drite i salaten...

Å være sjølironisk er egentlig en ganske fin greie. Det kan være befriende å kunne le av seg sjøl og tenke at ikke alt behøver å være perfekt og at ting får være slik det er. Livet inneholder mer enn nødvendig av burde-burde-ting og en behøver ikke være særlig kreativ for å skaffe seg dårlig samvittighet for ting som burde ha vært gjort eller gjort annerledes. Derfor ønsker jeg meg at jeg og alle andre ikke skal ta all verdens ting så alvorlig. Det kan være et gedigent bjørkeris på egen bakdel å ta alt så bokstavlig og i verste mening. Det er her en virkelig kan ramle utpå den berømte glattisen eller havne midt i grøntforet.

Da jeg var lita var det lov å si neger. Ingen mente da noe som helst vondt med det! Nei, kjære vene! Nå er det så betent at jeg knapt tør skrive om det. Med nylige assosiasjoner rundt en type mørk sjokolade friskt i minne, råder usikkerheten når gjelder hva som egentlig er greit å si. Når "Ikke-hvite" spøker med sin egen hudfarge er det imidlertid god humor.

Jeg lurer forresten også på hva som er greit å si når en snakker om de som er mye kortene enn gjennomsnittet. I mine ører understreker ordet "kortvokst" hvor avviket ligger. Ordet "dverg" kamfluerer det i større grad, men jeg skjønner selvfølgelig at det ordet heller ikke er uproblematisk.

Alt i alt er det slik at jeg og de fleste andre ikke ønsker å såre andre. Jeg kan være sjølironisk når det gjelder meg, men jeg kan ikke ta det for gitt at jeg kan være morsom på andres bekostning. Jeg ønsker ikke salat på uønskede steder eller at draget skal skitnes til med avføring! Det er umulig å vite akkurat hvor andres grense for ømme tær er. Noen ganger stiller jeg meg allikevel spørsmålet om tærne hos noen har for lav terskel for å bli ømme?

Da unga var små lot jeg dem synge om Vesle Hoa. Jeg mente da kke noe vondt med det. For meg var det en snill barnesang med tradisjon. Skjønner det er slutt på at den kan synges blant landets barn. Det er også flere tiår siden jeg har hørt sangen vi sang på skolen da jeg var lita: "Noen barn er brune, som et nystekt brød..." Budskapet i sangen er å fremme fargerikt fellesskap, men det er sikkert rom for feiltolkning her også. Det vil vi vel nødig risikere. En annen sang som har blitt svartelista er forøvrig "Se min kjole" , -på grunn av horete innhold. Snakk om snuskete tolkning! Jeg håper det hele er en spøk slik enkelte kilder hevder.

For litt siden dukket det opp en Svarte-Per-kortstokk fra mine lovende dager. (Er det greit å spille Svarte-Per egentlig?!?)Kortstokken inneholdt par som herr og fru Ekorn, herr og fru Eskimo og så videre. Et par er nok suspendert fra denne moroa. Jeg velger å avsløre hvem med et bilde:

 

Kan hende du står med salat langt opp på leggen om du ikke velger dine medspillere med omhu her. Eller?  -Itteveitje;-)

Marit :-)

Når jeg har fått tenkt meg om litt...

Den fjortende dagen i 2012 er snart over og jeg har fått tenkt meg om litt. Det gjelder nyttårsforsetter. Med tanke på at jeg er Ringsaksoktning bosatt i Østerdalen kan en rett og slett ikke forvente at forsettene kommer noe særlig før. Det gjelder å ikke ta forhastede beslutninger, for etter min mening kan impulsivitet være direkte helsefarlig. Derfor skal jeg først nå prøve å sette ord på mine bortimot gjennomtenkte forsetter:

- Jeg skal fullt og helt være meg, ikke den som jeg tror andre mener jeg burde ha vært.
- Jeg skal ikke spise meg kvalm på sjokolade oftere enn før.
- Jeg skal gjøre jobben min og øve på å si at det er bra nok, ikke gjøre en masse tidkrevende ting jeg antar at andre mener jeg burde gjøre (...noe de egentlig ikke har tenkt på en gang, men det er bare jeg og mitt forvridde hode som tror at det er slik...). 
- Jeg skal trene når jeg har lyst til det, ikke fordi dårlig samvittighet sier at jeg må. (Men et lite spark i baken på meg sjøl må jeg nok av og til tåle.) 
- Jeg har nå lov til å ikke like makrell i tomat.
- Hvis jeg får tid (ork), skal jeg plukke blåbær til høsten. Hvis jeg ikke får tid (ork) så lar jeg det være med (litt) god samvittighet.
- Jeg skal nyte å være sammen med den enormt verdifulle familien min!

Ved hjelp av særdeles runde formuleringer og levlige krav, så tror jeg at jeg skal nå mine mål for 2012 og samtidig kunne si: -LIVET ER HERLIG! Hvis ikke det er gode nok forsetter, så...itteveitje;-)

 

Marit :-)

Et års hukommelse...

Jeg ser på Facebook og blogg at mange nå tripper etter å pynte til jul. Mange har tjuvstarta med å la adventsstjerna få skinne fritt i mange dager allerede og jobba hardt med å plukke fram lilla greier. Jeg er ikke så ivrig på den fronten, men kom på en ting.... I fjor da jeg skulle henge opp adventssjerna, så var den rett og slett borte vekk. Etter å ha tenkt en tanke eller to kom jeg på at året før kasta jeg stjerna jeg hadde fordi den hadde avsluttet sitt liv og virke. Men hvem husker vel slik et helt år??

Fjorårets adventstid kom og gikk uten at jeg fikk kjøpt ny stjerne i rett materiale, størrelse og farge. Hva skjer så i år? Jeg har egentlig ikke tenkt stort på det før i dag. Nå er det på høy tid å gjøre noe med saken, men....det er ennå god tid...en hel dag....

Om det blir ny stjerne i år...? Itteveitje;-)

 
                                      Bilde fra Google

Marit :-)

Munter...på mange måter...

I språket vårt har vi en del varianter av ordet "munter". Å være en munter person er noe positivt.  En person som (stadig) lager munter stemning og er en sann spøkefugl kalles ofte et muntrasjonsråd. Å oppmuntre noen til å gjøre noe kan være både positiv eller negativ påvirkning. Jeg aner at ordet "munter" er undervurdert og burde ha vært brukt på flere måter. Jeg finner raskt noen eksempler:

  • Utmuntre - det vil si å motivere folk til å tilbringe mer tid ute. Godt for helse og sjel.
  • Innmuntre - få folk til å ville inkludere seg sjøl i nye miljøer. Ordet er også et dekkende når du ønsker mer besøk. Da må du rett og slett innmuntre noen.
  • Nedmuntre - få folk til å tone ned humoristiske tendenser i upassende miljøer.
  • Avmuntre - få folk i dårlig humør (...hvis det noen gang skulle bli et behov da...)
  • Sjølmuntre - evne til å få seg sjøl til å bli i bedre humør (når ingen andre gjør det, er det like greit å ta saken i egne hender).
  • Hurtigmuntre - få opp humøret i rekordfart. Er usikker på om det gir samme helserisiko som fast-food.
  • Tvangsmuntre - få surpomper til å dra på smilebåndet og kaste seg ut i en skratt.
  • Gjennommuntre - gi folk varig godt humør.
  • Repetisjonsmuntre - gjøre glemske folk i godt humør. Det fine her er at en kan gjøre det ved å fortelle samme morsomhet om og om igjen.

Her finnes det utallige muligheter. Det må da være slik at ordboka ikke holder mål, eller...? -Itteveitje ;-)

 

Marit :-)

Uten følelser...eller...?

Enkelte ting er det ikke så lett å forholde seg til, og for min del er bilen en slik ting. Jeg prøver så godt jeg kan å være en omsorgsfull og snill bileier, men lykkes ikke helt føler jeg. Det fører til at jeg blir veldig usikker på hvordan jeg skal oppføre meg overfor det motoriserte framkomstmiddelet mitt.

Tidligere i høst hadde jeg en "ta vare på bilen"-dag. Den fikk bensin, noe den hyppig må ha synes jeg. Full tank må forhåpentligvis bidra til at bilen blir glad og fornøyd. Kanskje den tror at det er en spennende langtur i sikte. Etter litt kvalitetstid i vaskehallen på bensinstasjonen gikk turen hjem, full av energi og ren. Vel hjemme fant jeg ut at det var lurt å forberede vindusrutene på den kommende dose av is, ikke av typen spiselig, men den vi må skrape. Denne formen for bilpleie er vel anvende minutter, men det er når jeg er ferdig med den jobben at jeg ser at lakken er trist og sliten. Poleringssaker fiskes fram og heldigvis husket ikke jeg der og da hvor lang tid det tar å polere en bil. Da hadde det aldri blitt noe av....

Etter bilens SPA-dag er jeg fornøyd med meg sjøl og tenker at jeg er en snill bileier. Jeg tenker meg at bilen er takknemlig og smiler der den står og skinner. Jeg vet at bilen ikke kan prate, men innbiller meg allikevel at den takker meg. Dagen etter ser bilen fortsatt ut som om den stråler av lykke over å ha en eier som meg. Det tror jeg riktignok bare inntil jeg prøver å starte den... I ren entusiasme og hengivenhet takker bilen min for godt stell ved å IKKE STARTE!

De siste dagene har jeg latt bilen stå i garasjen fordi en kjapp beregning sier meg at jeg bruker lengre tid totalt morgen/ettermiddag på å skrape is enn det jeg bruker på å gå på jobb. Jeg ser en vinn-vinn-situasjon her. Jeg sparer bensinutgifter og får mer trim, mens bilen få hvile seg i en (noe kjølig) garasje og slippe å bli nediset. Men jeg har tenkt på en ting: -Hva blir takken for det? Jeg har SPA-dagen friskt i minne.... Jeg håper at bilen har et snev av følelser og skjønner at jeg faktisk er litt snill mot den. Hvordan det går....itteveitje;-)

Marit :-)                
                                                   Bilde fra Google

En skulle tro...

Undersøkelser viser at de fleste sjåfører anser seg sjøl som over gjennomsnittet gode bak rattet. Matematisk sett høres det litt merkelig ut. Erfaringer fra livet i trafikken gir også et bilde på at det muligens ikke står bra til med prestasjonene hos alle som ferdes der ute.

I trafikken har vi vel alle møtt uberegnelige kjøretøyer styrt av sjåfører med og uten hatt. Disse må vel dra ned gjennomsnittet når det gjelder ferdigheter? De er uvitende om at førerne av kjøretøyer i nærheten prøver å formidle en eneste ting med sine sinte stemmer og ymse fingerspråk:
- En skulle tro du har fått førerkortet i posten!!

Noen mulige kjennetegn ved denne typen sjåfører er:
- Det er bedre å kjøre for sakte enn for fort.
- Det er bedre å vingle litt over et par kjørefelter enn å kjøre i grøfta (sant nok, men ...)
- Blinklys er forbeholdt høytider.
- Det er ikke så nøye hvilken vei en kjører i rundkjøringa, en kommer rundt uansett.
- All parkering er fin parkering, det kreves tross alt en dose kreativitet for å beslaglegge tre-fire parkeringsplasser samtidig.
- Sjøl om bilen har fem gir, trenger en slett ikke bruke alle.
- Det er lurt å vente med å kjøre i lyskryss til det er helt sikkert at lyset forblir grønt.
- Har en førerkort, så kan en kjøre bil!
- Enveiskjøring er bare en spøk. Det er jo umulig å kjøre to veier samtidig?!?
- Akselerasjonsfeltet er fint å stoppe på når en er varm og trenger å ta av seg jakka.
- Tunneler forvandles til ekstra smale og mørke når du kjører etter fartsgrensen.

Jeg føler ikke at jeg må bevise at jeg er en over gjennomsnittet god sjåfør. Jeg kan takle å ha et snev av punktene ovenfor. Når jeg nå skal ut og kjøre så lener jeg meg bare tilbake og føler null stress når det gjelder å prestere som sjåfør! Grunnen er enkel: - Denne uka fikk jeg nemlig førerkortet i posten!! Om sjåførferdighetene endrer seg til det verre etter at "lappen" kom i posten...itteveitje;-)

 
 Bilde fra Google

                              Marit :-)                             

Noen fjell skal ikke bestiges...

Hverdagen er hektisk og aktiviteten i en familie kan sammenlignes med et sammenhengende mosjonsløp med spredte og hyppige intervalløkter. Det er mye som skal rekkes, fikses, ordnes og håndteres. Midt i all denne hektiske aktiviteten kan enkelte aktiviteter bli satt midlertidig på vent, slik som klesvasken. Det skal ikke lange stunda til med pauseknappe nede før klesvaskhaugen minner om et gedigent, spisst og skummelt fjell som det kreves både kondisjon, styrke og mot til for å bestige.

I stedet for å ta i bruk ymse klatreutstyr for å bestige denne tinden er det på tide å sprenge fjellet i mindre biter, for eksempel i en mørk bit, en hvit bit, en bit som tåler 60 grader og en bit som må behandles med varsomhet. Området rundt vaskemaskina ser sjølsagt da ut som et katastrofeområde, men den tidligere risikoen med fall fra store høyder er nå eliminert. Trygge omgivelser er valgt framfor god utsikt...

Bit for bit spises fjellet opp av vaskemaskina. Det rene resultatet henges på mer og mer kreative steder i huset. Resultatet blir bra, og jeg puster lettere for ei stakket stund. Fjellet er ikke besteget, men ekspedert med kyndig hånd. Riktig så fornøyd med resultatet tenker jeg at det finnes nye utfordringer det må tas tak i, slik er det jo i et hus. Jeg ber derfor ungene om å rydde rommet (der trengs det ikke tilsvarende bearbeiding som med klesvasken for å få det til å se ut som katastrofeområdet). Det er sjølsagt en forholdsvis lang behandlingstid fra mors befaling blir gitt til den omsettes til handling, men det blir gjort! Nok en gang smiler jeg fornøyd og føler jeg har en viss kontroll i heimen. Det er bare til jeg rusler en tur på badet... Vips!! Der, ut av intet (eller rettere sagt ut fra rommene til ungene) har et nytt skittentøysfjell vokst seg stort og flott! Ja, ja, det er bare en ting å gjøre med det. Også det nye fjellet må parteres og fjernes i likhet med det forrige. Om jeg noen gang  får kontroll på dette evighetsfjellet...itteveitje;-)





 

Marit :-)

Fortsatt tunglært...

Jeg har tidligere fortalt så freidig om hvor vanskelig jeg har for å lære av enkelte erfaringer (for oppfriskning trykk HER). Jeg har ikke blitt særlig flinkere til å ta hyppig sikkerhetskopi av dokumenter, men fikk i vinter sikra meg ekstra kopi av noe av fortida. Jeg savner fortsatt en del undervisningsopplegg som fint kunne ha tålt resirkulering, men de er dessverre tapt for evig tid. Det positive med slike ødelagte greier er at de ikke tar opp plass i søppelkassa eller trenger begravelse. Slike "eiendeler" blir bare borte.

Ny lærdom erverves stadig. For to uker siden skulle jeg ta ut penger i minibanken. Jeg skulle være borte ei uke og trengte å ha pairpenger tilgjengelig til diverse formål. Jeg stappet inn bankkortet, men måtte gi det et ekstra lite puff. Alt etter det gikk som smurt helt til bankkortet skulle komme ut igjen, for det gjorde det nemlig ikke. Jeg så det så vidt, men kunne ikke få tak i det. Etter ei lita stund kom det over skjermen på minibanken en beskjed jeg ikke husker, men som føltes omtrent som: "Er det mulig å bli så treig?? Det er best vi i banken knabber kortet ditt!"  Det var bare å vinke farvel til den anvendelige plastikkbiten. Etter et par velvalgte gloser innså jeg at jeg ikke fikk gjort noe med saken. Etter at minibanken tok kortet til nestemann i køa også, fant jeg definitivt ut at jeg ikke fikk gjort noe med det. Slukøret dro jeg hjem med uforrettet sak. Jeg tenkte at det er jo skikkelig dumt da at jeg ikke har et kort til som jeg nå kunne ha brukt et annet sted enn i den sultne minibanken. Det hadde jeg ikke!

Lærdommen jeg dro ut av det var at jeg må skaffe meg et kort til. Helt klart! Jeg hadde skjønt det. Trodde jeg... Da jeg fikk kortet mitt tilbake, hva gjorde jeg da?? Joda, gikk inn i samme tralten. Dette går jo så bra, ingen fare for at det skjer igjen! Etter noen dager skjer det som faktisk IKKE har skjedd før; jeg oppdager at jeg har mistet bankkortet mitt! ....Og så var det det med det ene kortet da!

Jeg har ikke ordna meg med et ekstra kort enda, men det får være måte på hvor tunglært en skal være. Hvis jeg ikke får fiksa ett (eller to...tre...) i løpet av få dager nå så...itteveitje ;-)

Marit :-)

Status

Jeg funderer til stadighet hva jeg skal sette som status på Facebook. Jeg vurderer den ene idéen etter den andre, men forkaster alle. Kanskje jeg tenker for mye...?

Først tenker jeg at jeg kunne skrive om dagens treningstur i skogen, for det er noe alle ville ha gjort, men så tenker jeg at turen ikke var så imponerende. Ikke løp jeg kjempelangt og heller ikke særlig raskt (men denne gangen klarte jeg å holde meg på beina...). Tanken slår meg at de fleste sikkert er sprekere enn meg, og de som derimot ikke er det ønsker minst av alt å få det prenta inn med en skrytete statusmelding på Facebook. Derfor lar jeg det være.

Husarbeid er også et yndet tema i statusmeldinger. Jeg kom på at jeg kunne melde om at jeg tross alt har vasket kjøkkengolvet i dag! - At det var gjort på to minutter fordi veslefrøkna hadde tømt kjøkkenet for stoler for å bygge hytte i stua behøver jeg ikke å nevne. Gjort er gjort! Allikevel fant jeg fort ut at alt jeg IKKE har vasket er mer å melde om, slik som vinduene jeg nok en dag ikke har prioritert å vaske. Jeg ønsker ikke å kringkaste min dårlige samvittighet (tar det sikkert igjen i en annen setting..) Husarbeid er et tema for statusmeldlinger som jeg blir i dårlig humør av, så det utgår også.

På grunn av regnet fikk jeg ikke klipt plena i dag. Hagearbeid kunne vært et fengende tema for ei statusmelding som vil vitne om litt effektivitet, men det er hardt å innrømme overfor venner og bekjente at latskapen gjorde at jeg ikke klarte å somle meg til å skyve gressklipperen att og fram noen minutter før det begynte å regne. Det var egentlig et hav av tid å ta av (i hvert fall deler av et hav). Det var faktisk et telt oppslått på plena som måtte fjernes først og slik tar tid! (Fem minutter...) Nei, hagearbeid havner i facebooksammenheng i samme bås som husarbeid...dårlig humør og vekk med det!

Et sårt punkt er at jeg egentlig innser at sommerferien nå er slutt. En kjempebra status da hadde vært: "Går skoleåret i møte med full kontroll og alle planer er allerede ferdiglagd!" Snakk om løgn! Joda, jeg har begynt å tenke på at det snart er et nytt skoleår, men er knapt i startgropa av noe som kan kalles planlegging. Jobbstatus forkastes både fordi det ikke er noe å melde om enda og fordi ikke alt behøver å komme på trykk i en slik sammenheng...

Jeg vet på den andre siden om mange som fortjener hedrerlig omtale i min facebookstatus. Verdens beste og fineste barn, verdens snilleste og beste kjæreste, positive, snille og hjelpsomme foreldre og gode venner og familie som gjør alt for at jeg skal ha det bra. Det er status i mitt liv! Hva er det som egentlig er viktig? Glem supertreningsturer, husvask, hagearbeid og andre burde, burde-ting! Derfor skal jeg opppdatere min status til: "Marit er fornøyd!"  Er ikke det enkle ofte det beste da...itteveitje;-)

Marit :-)

Streken i regninga.

Uttrykket "strek i regninga" kommer fra gamle kjøpmannstradisjoner, der en satte en strek i regninga for å markere noe som var galt eller ugyldig. I dag bruker vi uttrykket når noe ikke går som planlagt. Det er en skikkelig strek i regninga hvis vi for eksempel får uforutsette utgifter eller at uværet kommer akkurat den dagen vi har glemt paraplyen. Jeg tenker at det finnes store og små streker. Alle strekene har ikke like store konsekvenser. De svært ubehaglige ønsker vi oss ikke, men jeg velger å tenke at en del streker faktisk er høyst velkomne.

Når streken førstes dukker opp så kommer spørsmålet: - Hvordan vi skal forholde oss til den? Vi behøver ikke å følge kjøpmannstradisjonene om at noe da er galt. Det er lett å fare opp og konstantere krise. Uventede hendelser sprer lett motvilje og redsel. En solid strek i regninga kan på den helt andre siden få ensporede øyne til å se en sak i nytt og vakrere lys. Uventede utfall er ikke synonymt med dårlige løsninger.

SÅ her er mitt budskap: - Møtet med en kjempestrek i regninga kan faktisk bli veldig behagelig hvis en velger å tro på at streken viser vei til noe godt og til en bedre tilværelse.... Er det så ille da?....itteveitje ;-)

Kondis!

Etter å ha ligget nærmest i dvale de siste månedene synes jeg det er på tide å sette fart på skrotten igjen. Etter en "orker slett ingenting"-periode er det ikke lett å få opp tempo sånn med en gang. Å være i siget har fått en ny mening for meg...

Etter et par forsiktige joggeturer i forrige uke, gjør jeg meg opp en mening om hva dårlig kondis er basert nyervervede erfaringer.

Du vet du har dårlig kondis når....

...du lurer på hvorfor du ikke har merka før at sålene på joggeskoa er laget av stål.
...du peser så du ikke hører musikken på iPoden.

...det kjennes ut som ulltrøya du brukte i vinter har satt seg fast i lungene.
...du irriterer deg over at du må løfte beina høyere fordi det er maur på stien.
...du vet at sirupen kan renne raskere enn du makter å bevege deg.

En trøst er at den andre joggeturen gikk lettere enn den første. Da er det jo håp, tenker jeg.

Med følelesen av å ha kommet godt i gang igjen, skulle jeg gå meg en rask tur i skogen i helga. Hvem var det da som tråkka feil på en stein, ramla (lite) elegant, ble liggende i full lengde (OG bredde) på stien og fikk vond ankel.... - Jo, jeg! Resultat: Fravær av jogging på noen dager.... Reelt eller en dårlig unnskyldniing...?? -Itteveitje...! ;-)

Marit :-)

Fordeler og ulemper med flatpakker ;-)

Pinsen i år ble innledet med at stua var full av pakker med etterlengtede møbler. Campinglivet er kanskje noe undervurdert, men det er koselig å ha annet interiør i huset enn klappstoler og hagebord. TIlbake til saken her, så var stua mi veldig full av grå-brune pappesker og plastemballasje, stappfull faktisk. Det hele minnet om et strategispill der poenget er å flytte brikker rundt for å få frigjort et eller annet. I dette tilfellet måtte det en del trekk til for å befri mine midlertidige møbler slik at de kunne bæres til sitt rette element, -ut på terrassen! Da var det bare å sette i gang! I løpet av noen timer hadde jeg skrudd sammen en stor sofa, som forresten er så stor at den slett ikke fikk plass der jeg hadde tenkt uten å ødelegge muligheten for vedfyring i vinter. Et kjøkkenbord og seks stoler ble også skapt gjennom min elegante bruk av verktøy. Det gikk ikke verre enn at jeg dagen etter reiste og kjøpte et stuebord også, selvfølgelig flatpakket! Jeg gjør meg noen tanker om min erfaring med disse møbelpakkene:

Fordeler med flatpakker:
- De tar mindre plass.
- Det blir så mye søppel at du får deg en utflukt til nærmeste miljøstasjon (fint ord forresten...) med det første.
- Du finner ut at det ikke er bortkastet å ha flere typer skrutrekkere. De behøves faktisk!
- Du finner ut at faren din hadde rett da han sa du trengte å ha en drill.
- Tang kan brukes til mer enn å trekke tenner.
- Du erfarer hvorfor skruer lages i flere lengder.
- Å stå med rumpa i været og skru noen timer gjør at du kjenner at du har noen gjenglemte muskler.
- Innsatsen for å oppnå det du ønsker er så intens at noen små skavanker her og der på de ferdige produktene er nesten å regne som sjarmerende.

Ulemper med flatpakker:
- Når det er mange pakker er det vanskelig å vite i hvilken rekkefølge en skal pakke opp. Kaos kan fort bli til megakaos...
- Boden blir full av emballsje fordi du ikke har tid til å dra til nærmeste miljøstasjon, du er jo opptatt med å skru!! Etter at du har skrudd ferdig er du så fornøyd med innsatsen at "ute av syne, ute av sinn" fungerer bra.
- Når det står 46 kg på esken så må du regne med at den er tung.
- Det er irriterende at stoler som ikke tar særlig stor plass skal komme i så mange biter.
- Bruksanvisningene er misvisende, de tar i hvert fall ikke høyde for alle misoppfatninger jeg har av saken.
- Du blir støl og får vondt i ryggen.
- Når alt er skrudd sammen og på plass innser du plutselig hvor arg du har vært som har klart alt alene. Alle tilbud om hjelp ble tidlig (høflig?) avslått med beskjed om at kontakt ble tatt hvis det ble behov for hjelp. Skrotten sier at det hadde vært lurt å låne et par hender...

Så til slutt... Jeg regner med at jeg nå står i fare for å ikke få noe besøk i tida som kommer, men jeg må bare avsløre en liten ting: - Jeg fikk noen skruer til overs her og der....men pytt! Jeg lar være å fortelle hvor skruene skulle ha vært, og lar det stå til! Om det var noen vesentlige skruer som ble liggende igjen....Itteveitje ;-)

Handy-Marit :-)

Ingen har varda den veg du skal gå...

Vi har alle en veg å gå, eller rettere sagt, vi er alle på veg ett eller annet sted. Valget av framkomstmiddel kommer som en følge av hvor langt vi skal og hvor lang tid vi ønsker på å komme dit.

Det finnes mange typer veger og vi velger etter behov. Her er noen eksempler:
- Motorvegen bringer oss raskt dit vi skal. Bred, fin veg fører oss fra A til B på en bahagelig måte. Ulempen er at når det først smeller så...
- Norge er i besittelse av mange fylkes- og kommunale veger av ymse kvalitet. Stort sett kommer vi dit vi skal, men med varierende sliasje på kjøreredskapen. Enkelte ganger havner en i grøfta på grunn av slitne vegskuldre eller at det blir brøyta for langt ut, men det er slik en bare må se på som krydder i hverdagen. Telehiv som tar deg omtrent til himmels er bare dagliglivets karusell.
- I skog og ved vann finnes det også veger som det ikke kjøres mye på, forståelig nok ettersom steiner og røtter kappes om å se dagens lys. En rolig tur langs disse vegene kan være ren terapi, men skulle steinene eller røttene bli for store og for mange kan turen bli strevsom.
- Lar du bilen stå finnes det et mylder av stier å gå, mulighetene er uendelige og valgene er mange. Utfordringen er å holde rede på hvor en har gått, eller ha en plan for hvor turen skal ende.

Uansett hvilken veg du velger, vil du komme til noen veikryss, store eller små. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken veg som er den riktige for akkurat din ferd videre. Er vegen smal og kronglete kan det være fristende å komme seg inn på en veg med færre hindringer. Befinner du deg på en veg der du synes farten er altfor høy, er det kanskje på tide å velge en mer komfortabel rute. Det er ditt valg!

Med erfaring fra veger av alle typer har jeg kommet til viktige veikryss der avgjørende valg har funnet sted. Hvis jeg velger en vei videre som er kupert og med noen ilagte hindringer, vil jeg kanskje bli i bedre form? Tar jeg en vei som bare er bred og rett, kan det fort bli kjedelig?  For mange svinger ville gjøre meg kvalm... Jeg har stått i veikryss og valgt det jeg tror har vært riktig for at min ferd videre skal bli slik jeg ønsker. Det er ikke lett, for hvem vet vel hva som venter rundt neste sving? Svaret på det er ganske så klart:  - Itteveitje ;-)

Jeg har hatt ett favorittdikt helt siden ungdomstida (Ja, jeg betrakter den som over...) og det passer her:

Din veg
Ingen har varda den veg
du skal gå
ut i det ukjende, ut i det blå.

Det er din veg
og berre du skal gå han
og det er uråd å snu.

Og ikkje varder du vegen,
du hell.
Og  vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge

Marit ;-)

Overmot??

Min fascinasjon av naturen strekker seg så langt at jeg håper en gang å få se bjørn og ulv i levende live i sitt rette element, ikke i fangenskap i en turistmagnet av en dyrepark. Østerdalen er vel da en grei plass å bo. Jeg innbiller meg at det vil være en stor opplevelse å møte på disse dyrene som sjeldent viser seg for mennesker. Kanskje er jeg dumdristig og bare stor i kjeften, for jeg vet jo ikke hvordan jeg ville reagere hvis jeg plutselig en dag står snute til snute med en lettere frusterert bamse...

Jeg trodde forresten en gang at jeg møtte et brunt, stort dyr med fire bein på en av mine sykkelturer i skogen. Jeg stoppet og kikket ei stund, men skapningen rørte seg ikke. Jeg syklet litt nærmere og kremtet litt forsiktig, men det var fortsatt ingen reaksjon. Med overmotet i behold syklet jeg enda nærmere for så å oppdage at noen hadde satt fra seg ei stor sag i skogen!! Jeg har etter denne skuffende opplevelsen ikke vært på tur i skogen uten briller eller linser....

Nå har det seg slik at for få dager siden ble en liten teddybjørn observert på tur i Rena sentrum og i nærliggende boligfelt. Kanskje sjansen til å hilse på den byr seg før jeg aner det? Jeg ble derfor litt betenkt da jeg skulle sykle hjem halv elleve her en kveld denne uka, akkurat i den gata der bjørnen blant annet ble sett. En liten repetisjon av tidligere tanker om at det hadde vært spennende å hilse på bamsen måtte til. Jeg trenger jo ikke å håndhilse på den! Jeg tenkte også nøye igjennom hva en slik søt, liten bamse ville få ut av et møte med meg. Konklusjonen var at jeg er ganske stor og peser fælt når jeg sykler. Det vil sannsynligvis være nok til at et møte med bamsen (dessverre) aldri vil finne sted. Jeg konkluderte også med at jeg sikkert ikke smaker særlig godt heller. Det er ikke akkurat saftige lammelår jeg kan by på! -Heller et måltid bestående av fett, seigt kjøtt og trevler.... Jeg antar bamsen takker nei, går rett ut i skogen og sjekker hvor mye blåbær det ligger an til å bli i år... Tenker det er nok til å overbevise meg sjøl om at jeg klarer å unngå bamsens vrede i stedet for å satse på at jeg klarer å sykle fra den eller klatre høyere opp i et tre enn den!

Jeg velger å fortsette å håpe på å møte bjørn! - Stor i kjeften og overmot...? -Itteveitje;-)




Bildet er dessverre hentet fra Google...

Marit :-)

Huspudler til salgs...

Vi kjenner alle til det berømte husdyret hybelkanin. Navnet hybelkanin stammer sannsynligvis fra at studenter som bor på hybel studerer så flittig at de ikke har tid til å vaske husrommet sitt. Det er selvfølgelig ingen som tror at det manglende renholdet kommer som en følge av et overaktivt sosialt liv og regelmessig hodepine fra morgenen av.

Jeg har aldri prøvd hybellivet, men ser allikevel at dette nevnte husdyret jevnlig flytter inn hos meg. Det betyr at det ikke kan være et dyr som kun liker hybler. Jeg valgte derfor først å kalle min del av bestanden for huskaniner, men syntes ikke at det funket helt. Da høres det ut som om jeg i et svakt øyeblikk har latt unga få innvilget å dra bæsjelukt og dårlig samvittighet i hus. Nei, her bor det ingen firbeinte skapninger! (Tok forresten livet at et par feite åttebeinte i løpet av helga.) Jeg må finne et annet navn enn huskanin!

Jeg registrerer at disse husdyrene formerer seg raskt. - Først blir de mange og små, så blir de få og STORE!! Det er når antallet er beskjedent og størrelsen er skremmende at jeg virkelig tar slakterkniven fatt (eller smidig delegerer jobben...)! Udyrene må vekk! Synd dyrene ikke er dressert slik at når en åpner døra, vil de ut i friluft...Eller at de var en salgsvare....Støvsugeren er heldigvis større enn krekene, så de slukes raskt! Og vips, så starter prosessen på ny..... Mange millioner støvkorn, klesfibre, rusk og rask møtes, blir venner og slår seg sammen. Jeg synes ikke det går lenge før jeg igjen har ruslende støvdotter som jeg fint kan identifisere som rasen huspudler. De er ganske skremmende der de subber rundt på golvet og knurrer på meg...

Om huspudler også kan ha snev av livets rett...? -Itteveitje ;-)

Marit :-)

 

Ingen vet hvor påskeharen hopper nå!

Etter å ha lest ørten statusmeldinger på Facebook med varierende hjertesukk over temaet at påskeferien er over, prøver jeg så godt jeg kan å holde motet oppe. Jeg prøver å finne noen fordeler med at påskeferien er historie:

- Jeg får nå ikke så god tid til å spise påskegodt! Helt klar helsegevinst for meg (samt at badevekta vurderer et sammenbrudd hvis inntaket vedvarer).
- Jeg får lagt meg i vettug tid (noe som foreløpig ikke har slått til).
- Jeg får lov til å stå opp ved de tider som fuglen fiser.
- Hektiske morgener gjør at jeg våkner raskere.
- "Nesten-forsovelse" tre-fire ganger i uka gjør noe med pulsen. Jeg teller det som høypulstrening. Da slipper jeg å trene på andre tider av døgnet.
- Det har sin sjarm å spise tørr matpakke ved elleve-tida hver dag. Da lærer en å sette pris på mat som gir inntrykk av å være fersk.
- Jobben som lærer gjør at jeg automatisk vet hva jeg kan og bør bruke mange av kveldene til.
- Om ei uke er det mai, noe som normalt gir ekstra fridager.
- Jeg nevnte ulempen med å være lærer, men kom også på at når påsken er over, går det i rakettfart mot en lang og god (og varm??) sommerferie.
- Men det må sies at jobben tross alt også er et greit sted å være (ikke bare fordi at jeg da setter større pris på feriene...)!

Påskeharen har hoppet videre, men fikk med en søknad fra meg om sein, snøfri påske også i årene som kommer ( så bare driter vi i det tøvet om fullmåne og vårjevndøgn)! Dette har vært en påske etter min smak!

Hvor påskeharen er nå?? - Itteveitje ;-)





Marit 8-)

 

Men arbeidsnever har jeg ikke!

Ettersom sola nå har spist opp vinterens snøgave, melder det seg et behov for litt opprydding i hagen. Naboene er sjølsagt godt i gang med vårpussen, men det har aldri hindret meg i å utsette det bare litt til og skylde på at jeg ikke behøver å gjøre "som alle andre". Jeg inbiller meg at naboene liker kjempegod å rake og rydde og at det er derfor de er så ivrige på å få det gjort. Når jeg imidlertid får tenkt meg om, kommer jeg fram til at det er greit å bare få det overstått! Husets hannkjønn klipte ned busker og lignende for et par dager siden, så her er det snakk om siste, store facelift. Dagen har derfor gått til en femtimersdate med riva, inkludert to turer med fullt hengerlass på gjenvinninga.

Dagens resultat:
- Etter bare én time med bestemt tak i riva hadde jeg skaffet meg tre solide vannblemmer! - Et resultat av at mine hender gjør minimalt av det som gir robuste arbeidsnever. Trøsta er at blemmene sprekker etter hvert...
- Jeg visste ikke at det gikk an å ha så mye kattemøkk i hagen, særlig med tanke på at vi ikke har katt!
- Kongler er noe vi har nok av! Yngstefrøkna kan få slippe å ta med flere fra barnehagen...
- Jeg registrerer at jeg fortsatt ikke har snev av peiling på å rygge med henger!
- Hagen ser bra ut! Den er faktisk på sitt aller, aller peneste akkurat nå, for på denne tida av året forventes det ikke at det spirer og gror så fælt mye. Hagen vår kan med tanke på det ses på som veldig stabil!

Om løvetanna skal ha slektstreff hos oss i år også...? -Itteveitje! ;-)

Marit :-)

 



Gjensyn med en venn!

Det er sikkert ikke bare jeg som nyter at påska i år havna i andre halvdel av april. Våren er godt i gang og sola varmer både kropp og sjel. Jeg er antageligvis heller ikke alene når jeg tenker at det beste med så sein påske er at vi slipper de evindelige forventningene om at vi liksom bare må gå mye på ski. I år kan en gå på jobb igjen etter påskeferien med hodet høyt hevet uten å ha minst fire-fem dagslange skiturer på samvittigheta. Det er en sann lettelse for alle med mine skiferdigheter. De ivrigste plankegåerne finner sjølsagt hvitt landskap nå også, men det virker som om det er allment akseptert at ikke alle er villige til å oppsøke den type klima denne påsken. Herlig!

Med skipresset ute av tankene var det i dag på tide for meg å hilse på en nær og god venn. Denne vennen har gjemt seg under det hvite snøteppet i hele vinter. Jeg har ventet ei stund nå på at vi kunne møtes igjen for lek, latter og gode stunder. Gjensynet med skogsveger og kronglete stier var derfor veldig befriende. Jeg følte meg som en unge på årets første tur ut i joggesko! Jeg føler meg så lett og friskt når jeg går ute i skogen! Jeg får lyst til å håndhilse på alle trærne og hoppe fra stein til stein! Skogen er ei eneste stor, grønn lykkepille!

Kveldsstemning i skogen.

Deilig å gå og gå og bare høre fuglen kvitre!  Ingen andre dyr å se, heller ikke andre levende skapninger hvis jeg bort fra mannen med fotoapparat som plutselig hoppet ut fra et kratt...



En påminnelse om at hindringer kan oppstå på vår ferd (...også på livets ferd).





Et tre i et tre var et pussig syn.



Her kan Putti Plutti Pott finne skjegget!

Jeg vet at hodet og kroppen min trenger mange, mange turer i skogen i løpet av våren, sommeren og høsten. Det er rekreasjon! Heldigvis er det lenge til det hvite teppet på nytt pakker inn skogen. Hvor mange turer det blir??...Itteveitje;-)

Marit :-)

Hvilken farge har mine fingre?

En kan ikke regne med at en lykkes med alt her i verden. Tilværelsen serverer oss et utvalg av hindringer og hodebry. Jeg velger vanligvis å tro at jeg har en viss dose sjølinnsikt rundt mine utfordringer, og av de ting jeg bare må innse at jeg ikke har helt kontroll på, er det grønne livet i huset. I et hus der jeg har omsorgsrollen overfor buskevekstene vil det aldri bli et frodig planteliv. Vegetasjonen antas ikke å nå de helt store høyder. - Ikke bredder heller for den saks skyld.

Jeg stiller meg derfor høyst kristisk til genene tidligere generasjoner skal ha beriket meg med. Det er en brist i biologisk arvelighet her! Mine to fantastiske bestemødre hadde begge gaven å få hus og hage til å ligne en reklame for Plantasjen. Disse damene hadde grønne fingre så det holdt. Jeg er sikker på at grønnfargen satt spikra langt oppover armene på dem! Men hva har jeg arvet av det? Ikke en fingertupp engang! Jeg tror det var tomt for slike gener da jeg fikk mine.

Familien tar heldigvis hensyn til mitt handikap. På bursdagen min fikk jeg en blomst som var så snill at den nesten ikke trengte noe stell eller vann. Det passet godt til min ørkenstue! Hva hjelper det da? Etter drøyt tre uker står da planta her, halvt gul og halvt vissen! Mange blader har den også mistet. Den lider her hos meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal redde den! -Omsorgssvikt!

For ei drøy uke siden fikk jeg en orkidé. Den er safe, tenkte jeg. Flott med blomster som blomstrer lenge. Men hva skjer? Joda, i dag oppdaget jeg at det lå noe rundt potteskjuleren, og det var alle knoppene som skulle ha gitt blomster i lang tid! Hvem har tatt mine grønne fingre?!?

Det verste er at jeg ikke kan fordra silkeblomster og annet juggel! Jeg vil ikke ha liksom-blomster! Jeg vil ha ordentlige levende planter! Det gir meg noen valg. Jeg kan leve med de pjuskete skapningene og kjøpe nye hver gang noen takker for seg, eller jeg kan pynte huset med noe annet enn grønne kratt. Begge deler går an.

En siste mulighet er sannsynligvis noe vanskelig å gjennomføre, men dog. -Jeg kan adoptere Blomster-Finn!! Tenk hvor fint det kan bli her da! Mannen bobler jo bare over av kreative idèer og positiv innstilling! Det hadde vært noe å ha han i hus, eller...? Jeg ser for meg trøtte, ampre meg om morgenen. I det jeg subber inn på badet kommer Blomster-Finn og babler i vei om detaljer rundt dagens planlagte blomsterkreasjoner. Det spørs nok da om ikke også Finn hadde fått litt medfart, mistet noen blader og framstått litt pjusk etter at jeg hadde stått for en konfirmasjon av de sjeldne.

Nei, jeg må bare godta de ikke-grønne fingrene mine. De er helt sikkert flinke til noe annet enn å rote i jorda og få det til å blomstre. Hvilken farge de har??...itteveitje ;-)

Marit :-)

Hvem ble vel ikke lurt??

I morgen er det 1. april og den offisielle luredagen. Er nok mange elefanter, ulver og pingviner ute og går i morgen. Møtte en liten gutt som var på vei hjemfra barnehagen i dag. Han øvde seg litt dagen før dagen med å fortelle meg om elgen som stod rett bak meg. Jeg gikk heldigvis ikke på den. MEN, har vi ikke alle som en blitt skikkelig lurt allerede?! Jeg innrømmer gladelig at jeg har blitt så lurt at jeg sitter med skjegget helt fullt av postkasser! Jeg og mange andre har blitt lurt til å tro at våren hadde kommet sånn helt på ordentlig! Vinterklær har blitt bytta ut med noe mye lettere innpakning, og joggeskoa har allerede gått seg møre noen ganger. Baken merka at sykkelen ble prøvd i helga og hoppetauene ligger ferdigslengt rundt om kring. Alle som en har glemt å se på kalenderen! Det er bare mars! Kan ikke skjønne at jeg turte å sende permitteringsvarsel til ullstillongsen min lenge før kalenderen turte å hviske om varmere tider. Tenk å gå på en slik gedigen vårbløff! Jeg må være mer godtroende enn jeg trodde og erklærer derfor at luredagen i morgen, 1. april, for min del er avlyst. Jeg er allerede så lurt at jeg vurderer å be både julenissen og tannfeen på middag i helga! Om jeg tror de har tid til å komme?...itteveitje ;-)

Marit :-)

Both sides now

Both sides now har vært en av mine favorittsanger den siste tida. Den setter tankene i sving:

En sak har alltid minst to sider. Om en sak har høyst varierende antall sidene behøver allikevel ikke minst en side være hvit og en svart. Jeg for min del har gjennom tidene sett for meg alle regnbuensfarger i ulike saker. Om en sak ser helt svart ut så kan det være mange grånyanser i den. Kanskje sprekker det fram litt rødt også hvis en legger godviljen til. Omvendt så kan noe som ser lyserosa ut ha ispedd dråper av blått, brunt, grått og svart. Synet vårt på en sak kan også endres. Det kan være at vi tilegner oss mer kunnskap om saken, for uvitenhet kan gi en mørk farge på noe som egentlig er lyst. Synet på en sak kan også endre seg i takt med mengden av den en eksponeres for. Det er klart at det er vanskelig å si om noe er ensidig positivt eller negativt.

Eksempler på uavklarte saker er:
En lite flatterende innpakning kan skjule noe vakkert...
Sjokolade er godt, men kan ved stort inntak gjøre deg kvalm...
Klovnens morsomme ansikt kan skjule et trist sinn...
Å være snill er en god egenskap, men det betyr ikke at det alltid er den rette egenskapen...
Regn gjør oss våte, men frisker opp lufta...
Sola gjør oss godt inntil vi blir brent...
Skyer kan være fascinerende og fine inntil de skygger for sola...

Disse påstandene kan enkelt overføres til forskjellige aspekter i våre liv. Det aller meste har en fordel og en ulempe, eller... Itteveitje...;-)

 Rows and flows of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere
I've looked at clouds that way

But now they only block the sun
They rain and snow on everyone
So many things I would have done
But clouds got in my way
I've looked at clouds from both sides now

From up and down, and still somehow
It's cloud illusions I recall
I really don't know clouds at all

Moons and Junes and Ferris wheels
The dizzy dancing way you feel
As ev'ry fairy tale comes real
I've looked at love that way

But now it's just another show
You leave 'em laughing when you go
And if you care, don't let them know
Don't give yourself away

I've looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It's love's illusions I recall
I really don't know love at all

Tears and fears and feeling proud
To say "I love you" right out loud
Dreams and schemes and circus crowds
I've looked at life that way

But now old friends are acting strange
They shake their heads, they say I've changed
Well something's lost, but something's gained
In living every day

I've looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It's life's illusions I recall
I really don't know life at all
I've looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
It's life's illusions I recall
I really don't know life at all

Marit :-)

80-tallets gleder pluss en detalj til...

For oss som nå er (godt) voksne så husker vi at 80-tallet ga oss mye godt. Vi kan blant annet nevne musikk for enhver smak:  A-Ha, Bobbysocks og masse herlig puddelrock. Jeg får fortsatt frysninger av å høre introen på "The final of countdown". Andre skatter fra 80-tallet er Dirty Dancing og serier som Falcon Crest. Det meste av fantastisk mote fra 80-tallet har de fleste lagt langt inn i arkivet (alternativt Fretex eller UFF...), men det VAR fint da! Andre huskverdigheter fra 80-tallet må være Walkman, Lambada, Casino og Portveien 2. Vi må heller ikke glemme at det var på 80-tallet Oddvar Brå brakk staven (sjøl om det under VM nå i vinter hørtes ut som om dette var en viktig hendelse fra nylig tid).

Nå til poenget! Joda, det var mye som var både nytt og ganske bra på 80-tallet, MEN det var også noe som kan betraktes som langt unna innerblink! Det er enkelte designmessige detaljer fra den tida som ikke er innenfor skiva engang! Det var noen med altfor mye makt til å ta avgjørelser på den tida som ikke hadde den ringeste anelse om hva det vil si å ha unger i hus. Jeg snakker her om hvilke spor unger er i stand til å sette etter seg. Gi tre unger hver sin tannbørste med tilhørende tannkrem og be dem utføre en puss! Jeg har etter noen års studie funnet ut at det er plent umulig at alle tre ungene får all tannkremen ned i sluket i vasken. Det går bare ikke an! -Og alle tre er ALLTID like uskyldig! Pussig det der! (De voksne i husholdningen pusser tennene på et annet bad der vasken er hvit...heldigvis ;-))

Det er på denne bakgrunn jeg tør påstå at å velge blå farge på en vask til et bad må være en designerkatastrofe! - Med mindre du er enormt glad i å vaske da. Kanskje jeg bør sjekke om det kom mange nye vaskemidler til bad på 80-tallet? Hvis jeg kikker på baksiden av vasken skulle det slett ikke ikke forundre meg om det står "Blåfargen er sponset av Jif" eller noe i den duren... Noen annen grunn kan ikke jeg finne til å velge blått...eller?...Itteveitje...



Marit :-)

Permittieringsvarsel!!

Med de siste dagenes væromslag vil enkelte arbeidstakeres arbeidsoppgaver bli radikalt forandret. De femogtjue blå vi hadde i vinter har blitt bytta inn i ti røde. Snøen vi har blitt velsignet med har skiftet konsistens fra vinterfrisk til vårslapp. Det hvite dekket i veien har blitt borte, dog med et mellomstadie der det inntok formen såpesørpe til stor fortvilelse for alle som ønsket å ferdes gående eller kjørende. Det ene fører det andre med seg. Om ikke lenge kan ski, staver, snowboard og alt annet vinterrot bytte plass med noe annet skrot i garasjen. Greit med litt sirkulasjon! Dessuten så fryder jo forandringer.

 Det er allikevel ikke alle som er like glade for denne forvandlingen. Det er en som har fulgt meg jevnt og trutt i hele vinter som nå blir overflødig. Vi befinner oss i et endringsorientert samfunn og vet at når forutsetninger endres, er vi klare til å tilpasse oss. Derfor skjer nå følgende, til stor sorg for den det gjelder: - Jeg må herved sende ut permitteringsvarsel...til ullstillongsen! Etter en lang vinter med ekstremt mange lange dager, går det nå mot en rolig tid for den som har arbeidet med å holde meg varm i vinter. Ullstillongsen har utført jobben uansett vær og oppdrag, og det har ikke alltid vært en trivelig jobb. Da tenker jeg særlig på å bistå den overopphetede skrotten min på skitur.

Til tross for dagens permitteringsvarsel, som sannsynligvis ender med et (u-)betydelig antall måneders permittering, så ønsker jeg å ha dialog med den permitterte. Baktanken med det er å kunne gjenoppta arbeidsforholdet når det passer meg, slik som på kalde vårdager, sure sommerdager og kalde sommerkvelder. Da håper jeg stillongsen står parat til å gjenoppta sine oppgaver på kort varsel. Kjenner jeg dalen jeg bor i godt nok, så er nok stillongsen i full jobb igjen før jeg vet ordet av det. Eller kanskje det blir en lang sommer i år, slik at den midlertidige opphevinga av kontraktsforpliktelsen mellom ullstillongsen og meg for en gangs skyld kan bli lang. Om det skjer...itteveitje ;-)

Marit :-)

P.S Velger å ikke legge ut bilde av den permitterte. I disse tider ville det være offentlig uthenging av en nå sårbar yrkesgruppe.

Det er bare å innse det: - Jeg er ubegripelig tunglært...

For bare noen uker siden hadde PCen min et illebefinnende. Alle dokumenter var borte! -Bilder, musikk og andre skriverier. "Ja, men du har vel backup" var det noen som spurte meg om. Sjølsagt skulle jeg hatt det!! Men det hadde jeg... ikke! Etter noen timers anaerob tasting, fant jeg igjen bildene mine. Den lykken ble raskt etterfulgt av verdens raskeste mekking av sikkerhetskopi av bilder. For å ordne opp i resten av borte-vekk-dokumentene valgte jeg et alternativ fra TV-verdenen: -Ring en venn! Verdens beste datasvoger tok det hele med knusende ro og ga PCen et rekreasjonsopphold hos han. Derfor lever PCen i beste velgående og innholdet på den finnes nå på to steder.

En skulle tro at jeg lærte noe av denne hendelsen....men, neida! Jeg er nok mer tunglært enn som så! Jeg tok nemlig ikke sikkerhetskopi av minnepennene jeg bruker på jobb, for det kunne da ikke haste slik. På tre sekunder i dag skjedde det som ikke skulle skje, den ene minnepennen min  kollapset i ren "Doffen har daua-stil". Det finnes ikke snev av liv! Om det er krise? Neida...det er bare undervisningsopplegg for tre-fire år. Her gjelder det å tenke positivt. Sikkert mye av det jeg har samla på som har gått ut på dato! Nå slipper jeg dessuten å bli beskyldt for å være av de lærerne som bare "snur bunken"... Det er en befrielse å være nyskapende!

Telefonen til datasvoger er igjen tatt! Jeg hadde vel fortjent å få en kommetar som "Hvor blond går det egentlig an å bli?" , så jeg fortalte sjøl hvor blond jeg egentlig er! Datasvoger var like avbalansert og mente han kunne synge sine vakre trylleformularer til den. Jeg lar håpet leve og engasjerer i morgen Postmann Pat.

Tror forresten jeg skal ta en sikkerhetskopi av den andre minnepennen min jeg. Kom på sånn plutselig at det kanskje er lurt ....eller? Itteveitje...!

 

Marit :-)

I love your blog award

Noe av det fineste ved å blogge er at det faktisk er noen som av og til leser det du har skrevet. I bloggverdenen har jeg skjønt at det er rom for å vise at en verdsetter det andre skriver. Det er en fin gest synes jeg!

Jeg setter derfor pris på at min favorittblogger har gitt meg "I  love your blog-award". Tusen takk! Jeg oppfordrer alle mine venner til å kikke på hennes blogg: http://a4liv.blogg.no Sender gjerne en kjempeaward tilbake til henne!

 Med awarden følger det noen regler :
- LINK TIL DEN SOM GA DEG AWARDEN
- BESVAR SPØRSMÅLENE
-GI PRISEN VIDERE TIL 10 BLOGGERE

Jeg prøver så godt jeg kan å svare på spørsmålene:

1.    Hvorfor startet du å blogge: Jeg startet å blogge fordi jeg alltid har hatt litt skrivekløe. Jeg har ikke funnet noen annen måte å tilfredsstille den kløen på før jeg oppdaget blogging, for noen forfatter blir jeg aldri.

2.    Hvilke blogger følger du: Se listen over mine award-vinnere.

3.    Favoritt sminkemerke: Ikke viktig, tenker aldri over merke når jeg kjøper sminke.

4.    Favoritt klesmerke: Heller ikke viktig, men er glad i Bergans. Sånne motegreier velger jeg å ikke bruke tid på. Det betyr allikevel ikke at jeg bryr seg om hvordan jeg ser ut (tro det eller ei?).

5.    Din må-ha: Når det gjelder klær og sminke må det være ullundertøy og mascara. Jeg må også ha parfyme.

6.    Favorittfarge: Brun, rød, svart.

7.    Parfyme: Har nettopp kjøpt to nye parfymer jeg liker. Den ene er Moschino Toujours Glamour og den andre er Ralph fra Ralph Lauren. Men det må også nevnes at lukten av bål, lyng og skog heller ikke er å forakte.

  

  

 

  

  

  

  

  

  

  

  

  

  

  

 

 

 

8.    Favorittfilm: Bienes hemmelige liv. Både boka og filmen er fengslende!

 



9.    Hvilke land vil du besøke og hvorfor: Island, men vet ikke helt hvorfor. Det er helt sikkert også mange fine, varme steder i verden der er verdt å besøke.

10. Still det siste spørsmålet til deg selv: Hvordan er en bra dag? En bra dag inneholder natur, familie, ro, sjokolade og gode samtaler.

Mine 10 award-vinnere er:

http://monapaamora.blogg.no/

http://kapteinkaos.blogg.no/

http://synsvinkler.blogg.no/

http://ingridsa.blogg.no/

http://mimmimor.blogg.no/

http://georgine.blogg.no/

http://englehjertet.blogg.no/

http://xlagoonx.blogg.no/

http://marnee.blogg.no/

http://godegrunner.blogspot.com/

  

De som vil av de ti på lista kan sende denne awarden videre til sine ti favoritter.  Det er HELT frivillig, men det har da aldri skada noen å skryte litt av hverandre!

Marit :-)

Spar energi med nye vinduer...

De dagene det er bare reklame i postkassa, tar jeg det egentlig som et godt tegn. Sjøl om det ikke er så spennende med reklame, så er jeg lettet over at postkassa ikke inneholder regninger som skal trenge seg inn på kontoen min og slurpe i seg store deler av lønna som kom for kun få dager siden.

Dagens reklame fanget ikke umiddelbart min interesse. Jeg ga opp å la meg inspirere til handel da jeg bladde opp og så turkise og knallrosa stekepanner. Da ble jeg motløs! Derfor lot jeg resten av reklamen ligge...lenge.... Plutselig så jeg forsida av et reklameblad for en byggkjede. Den likte jeg godt, for der stod det: - Spar energi med nye vinduer! Da tenkte jeg at det er jo akkurat det mye i livet handler om! For å bruke vår egen energi på en måte som er riktig for oss sjøl, må vi ta kloke valg, vi velger sjøl på hvilken måte vi vil se verden! Hva tapper oss for energi og hva fyller oss med energi? Jeg ser at av og til må jeg se på omgivelsene fra en liten del av det ene indre vinduet mitt, mens andre ganger kan det være lurt å finne et annet vindu. En god venn vil kanskje være villig til å låne bort sitt vindu ei stund, slik at jeg kan se verden på en annen måte. Jevnlig må også vinduene pusses.

Videre ut i reklamebaldet får jeg flere tips til kloke valg: - Ferdigmalt vegg i klassisk norsk stil. Da tenker jeg at hvis veggen er ferdigmalt, så må den da være trivelig og synes godt, kanskje fargerik og munter også. Da reduseres rett og slett faren for å gå på den berømte veggen. Ettersom det allikevel er en av nåtidens folkesjukdommer, så er det fint at byggkjeden lover at veggen "passer i alle hjem". -Sånn bare i tilfelle en skulle få et brått møte med den.

Reklamen lover videre at dette firmaet kan hjelpe til med å skape orden og system. Det forstår alle er essensielt for å ha et godt liv. Det står: - Gled deg over den gode følelsen av å ha alt på plass, pent og ryddig. Nå også til en hyggelig pris! Det kaller jeg service :-)

Eneste bekymring i forhold til denne reklamen er når jeg kommer til gulvet, altså sjølveste fundamentet jeg skal stå på. Der står det: - Vakkert ytre - solid indre styrke. Plutselig ble jeg veldig glad for at jeg i det minste har vært hos frisøren i dag.

På nest siste side oppsummerer bladet kunnskapen det har gitt meg: - Neste vinter er du forberedt! Invester i gode vinduer og dører i din bolig, for et konfortabelt inneklima, lavere energiforbruk og redusert kaldras og trekk. Jepp, det skal jeg prøve!  Jeg skal i tida framover se verden igjennom mine vinduer, enten de er små, store, møkkete eller rene. Jeg skal åpne døra bare når jeg vil, og passer det seg slik på en god og varm dag, kan den gjerne stå på gløtt. Jeg skal ta valg som gjør at mitt klima inni meg er bra, ikke bruke mer energi enn nødvendig og sørge for at energi ikke blir borte på grunn av trekk! Og ikke minst skal jeg også ta siste advarsel i bladet alvorlig: - Vær oppmerksom på at den gode isolasjonsevnen fører til at vinduet kan rime på utsiden på kalde dager!  Jeg er glad for at venner og familie reduserer mine vinduers evne til å rime!

Jeg visste ikke at byggkjeder har så mye livsvisdom på lager! Kan vi ikke lære mye av dette så...itteveitje;-)

Marit :-)

 

Ekte kjærlighet.......

Vi har kost oss sammen så langt tilbake som jeg kan huske, særlig i helgene.
En trist og tung dag kan snus til å bli en god dag i ditt nærvær.
- Få venner kan trøste meg så godt som du kan.
Når du berører mine lepper, er jeg himmelen nær!
Etter en eventyrlig date med deg, smiler jeg alltid tilfreds...



Onde rykter hvisker derimot noe om at du ikke gjør meg bare godt.
Dersom jeg nyter deg i store mengder,  vil energien min forsvinne og dagene bli tunge.
- For mye av deg gjør at det blir for mye av meg!
Det er trist at jeg ikke kan sluke så mye av deg som jeg ønsker,
for jeg må tenke på alle mine dimensjoner...

Til tross for klare advarsler oppsøker jeg deg gang på gang på gang på gang.
Jeg lar meg friste av ditt gode selskap.
- Synes nesten at du til og med gjør meg godt.
Sjølsagt vet jeg at jeg ikke burde tilbringe så mye tid sammen med deg, men trangen til å uttrykke min kjærlighet til deg er enormt stor, så stor at jeg bare må rope det ut:

- JEG ELSKER SJOKOLADE!


 Æ det egentlig no' som æ bære enn sjokolade?!? Itteveitje ;-)

Marit :-)

Les mer i arkivet » Juli 2013 » August 2012 » April 2012
hits